Hvordan er livet som forfatter og forlegger?

Har du hørt det engelske uttrykket «Even Steven»? Det henspiller på antagelser om at det
meste jevner seg ut. I en Seinfeld-episode beskriver Kramer sin nabo Jerry på nettopp denne
måten.

«You know who you are? Even Steven!»
Fornøyelig nok ble dette oversatt til norsk med Erling Jevne! Bakgrunnen for det hele
skyldtes at Jerry tapte penger i kortspill, men så fant han noen dollar i egen bukselomme.
Flere små øyeblikk av samme kaliber fulgte. Det hele jevnet seg ut – på ekte Erling-vis!

Slikt hender. At vi trekker det fram, skyldes nok at det er enkelt å registrere slike hendelser.
De bryter med hverdagshandlingene, de mer trivielle episodene vi opplever og utsettes for.
Når det så kommer en slags motvekt til dette, øker gjerne fascinasjonen.
Men egentlig er det ingen sensasjon at mønstret brytes. Det er en svært så naturlig del av livet
vårt. Vi trenger det, om vi vil innrømme det eller ikke. Og det beriker vår tilværelse.

Selv jobber jeg som forfatter og forlegger. Bøker er uimotståelige – synes nå jeg. De har blitt
skrevet lenge før vi kom til verden, og vil fortsette å eksistere lenge etter at vi har nynnet vår
siste melodi. Jeg liker spesielt variasjonen – fra lyrikk til krim, fra biografi til humor, fra
drama til håndverksbøker. Men det er så mye mer som følger med.

Å være forlegger innebærer blant annet å samarbeide tett med blivende og eksisterende
forfattere. I de 19 årene jeg har drevet med dette har det stadig vekk dukket opp begivenheter
og tildragelser av smått og stort. De gylne øyeblikkene har vært mange. Nye bøker fra andre
forfattere har ikke bare krydret min egen tilværelse – og forhåpentligvis lesernes også – men i
tillegg gitt meg nye og varige vennskap. Folk jeg ellers aldri ville møtt. Og så liker jeg tanken
på at jeg har vært med på å virkeliggjøre en forfatters drøm.

Og så tenker jeg på alle de andre fantastiske menneskene jeg har møtt på min vei i bøkenes
verden. Fra hyggelige bokhandlere, til vilt fremmede mennesker som kommer bort til meg når

jeg sitter og signerer ei ny bok i et kjøpesenters stressende førjulstid. Hvor mange historier har
jeg vel ikke fått servert der, fra helt vanlige mennesker, som alle har noe å fortelle.

Men kontraster, det må vi ha. Og vi trenger dem nær oss – enten vi liker det eller ikke.

Det kom en telefon fra et boktrykkeri i Latvia. «Hello Ronny, my friend …», lyder det på
gebrokkent engelsk. Jeg blir skeptisk med en gang – av to årsaker. Det ene er som følger: Til
nå har all korrespondanse mellom meg og trykkeriet foregått per e-post. På dette tidspunktet
skal bøkene dessuten være ferdig trykket, og sågar på vei med trailer til Norge. Det andre er at
det kun er to skapninger som kan finne på å si ‘my friend’ til meg: En hvilken som helst
gateselger i Tyrkia …, og nå denne karen fra Latvia.

Det blir fulgt opp med: «We have a problem!» Og problemet skulle raskt konkretisere seg. På
en gruggete telefonlinje fra Riga fikk jeg etter hvert forståelse av at utfordringen lå hos selve
framkomstmiddelet. Traileren, godt lastet med bokesker på paller, stod parkert i veikanten et
eller annet sted ute på den polske landsbygda. Og det var i grunnen mye som tydet på at der
kom den til å bli stående, for girkassen hadde røket.
Året har mange dager. I de aller fleste av dem vil jeg påstå at det er svært så givende – ja,
direkte hyggelig – å være både forfatter og forlegger. Dette var ikke en slik dag ...

Flere uforutsette tildragelser har etterfulgt kjøretøyhavariet nede i Polen. Ikke så ofte,
heldigvis. Men når de først dukker opp, da skjerpes sansene. Jeg mener bestemt at ting man
ikke får gjort noe med, trenger man heller ikke bruke tid og energi på. Og traileren? Jo da, den
ble reparert og kom seg helt opp til Nord-Norge. Forsinket, men dog. Alt ordnet seg.

Det gjorde det for så vidt en gang senere også, men det var sannelig bare så vidt … Et brev
dukket opp i posten, skal du høre. Livet var harmonisk på alle måter, og den forestående
bokhøsten virket både lovende og innbydende. Egentlig burde det jo ha blinket i en
varsellampe da dette brevet fra et advokatfirma (!) havnet på pulten min. Man får jo nesten
aldri brev lenger. Og spør du meg, kan jeg likeså godt være fri for korrespondanse i brevform,
hvis den eneste konvolutten som venter på å bli åpnet har juridisk innhold.

For det hadde den selvfølgelig. Henvendelsen kom fra Sverige, og budskapet fra juristene i
broderlandet var veldig tydelig, det skal de ha, selv om temaet virket heller tvetydig. En

forholdsvis ny utgivelse fra Bok i Nord hadde overraskende nok påkalt interesse i de svenske
kretser. En sjaman hos vårt broderfolk var nemlig av den klare oppfatning at han hadde
monopol på temaet som ble presentert i vår bok, og ikke minst måten dette ble jobbet fram på.

Har du opplevd slike stunder? Det har du sikkert. Øyeblikk der du kaster et raskt blikk rundt
deg, som i en refleks, på jakt etter et skjult kamera, eller noen som titter gjennom et dørgløtt
og lurer på hvordan du reagerte på spøken.

Men dette var ikke noe skjemt. Dette var alvor. Et alvor jeg aldri har opplevd maken til,
verken før eller siden. Det ble til og med truet med rettssak hvis ikke boka straks ble tatt ut av
markedet.

Jeg fikk etter hvert roet ned staben av svenske advokater. Det var litt av en gjeng, du! Og
enkelt var det ikke. Men boka lever nå sitt liv der ute fremdeles. Den heter forresten «Det
gode hjerte».

Siden har jeg ikke hatt noe med verken sjamaner eller advokater å gjøre. I grunnen like greit.
Skjønt jeg har jo ingenting imot noen av dem. Nei, bevares. Jeg kan jo til og med
dokumentere, og det med sterk overbevisning, at begge yrkesgruppene faktisk er interessert i
bøker!

Slike hendelser vandrer sammen med oss på ferden i livet. Så hvis noe skjærer seg, sånn
jobbmessig, da tenker jeg gjerne på en latvisk trailersjåfør på en landevei i Polen. En kar som
sitter og banner bak et bilratt, smattende på en sneip, mens blodpumpa hans øker takten. Eller
en svensk sjaman. Og der er jeg i grunnen litt usikker på vedkommendes sinnelag. Uansett,
jeg reflekterer over hvor forskjellige vi mennesker er. Hvor fint dette nettet er som veves
rundt vårt levnetsløp. Godhet og dumhet, hånd i hånd. Glede og sorg, likeså. Det ene er
kanskje ment til å veie opp for det andre. Kan hende det. Okke som er tror jeg vi hadde vært
fattigere med bare den ene av delene.

Et helt år uten regn, tenk det. 365 dager med sol fra skyfri himmel. En besnærende tanke, det
er så. Men hadde vi vært noe lykkeligere av den grunn? Ville vi ha maktet å sette pris på vår
daglige oppvåkning, hver solfylt morgenstund, uten en sky i horisonten?

En servitør på et hotell på glovarme Rhodos, med godt over 300 soldager i året, lurte på hvor
vi kom fra.
«Norway», svarte vi.
«Does it rain there?»
«Yes, a lot.»
«Oh, you’re so lucky …!»
Vi lever i kontrastenes tid. Og det tror jeg vi skal være glad for.

Hilsen Ronny Trælvik